KGB og FSB, Aleksandr Mikhailov, mener etterretningen

[BmOnline]

Når bukken og havresekken skal omtale norsk etterretning, da får vi servert dette fra en fhv Fsb "klossmajor" i Russland.

Sannheten er nemlig at russland sitter på alle sider i alle styrerom som skal ha noe viktig å si i hele vesten.

SPIONSJEF: Tidligere generalmajor i KGB og FSB, Aleksandr Mikhailov, mener etterretningen i NATO-land, og særlig Norge, holder et pinlig lavt nivå. Foto: Arthur Bondar, VG
Tidligere FSB- topp håner norsk e-tjeneste

MOSKVA (VG) Norske etterretningsagenter gjør skam på yrket, sier tidligere FSB-generalmajor Aleksandr Mikhailov i et intervju med VG.

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/L0 ... e-tjeneste

Hadde det vært bedre at Putin styrte alt åpent, eller skal vi sparke ut Den Dype Staten?
Jeg går for det siste forslaget.

BmOnline

[Unifil]

En som har lest mye om mine skriv på nett. Han sendte meg dette fra sitt ståsted.

30
DOLLAR, MAT OG VIN
En av de første januardagene 1992 kom til kontoret mitt på Hamar en telefonsamtale fra sjefen for Forsvarsdistrikt nr. 4/Infanteriregiment nr. 4, oberst Tryggve Tellefsen, som spurte om jeg var interessert i å ta jobben som Senior UNIFIL Representative in Beirut et år eller så. Svaret var ja, og tjenestefri som regional avdelingssjef på Hamar ble generøst gitt av min nærmeste foresatte, generalmajor Cato Bjørn Gravdahl som var sjef Vernepliktsverket. Raust ga han fri uten den kjedelige påskriften ’’Dersom erstatning stilles til rådighet’’. Cato var ingen smålig sjef. Fra Hærstaben kom flybillett og beordring med frammøte på Ben Gurion Lufthavn, Tel Aviv den 25. samme måned. Overraskende kom så en telefonsamtale hjem til meg fra den norske offiseren som da hadde stillingen i Beirut, der han ba meg komme en uke senere enn beordringstidspunktet. På spørsmål om hvorfor, svarte han personlige årsaker. Jeg ble ganske forbannet og svarte at beordringer diskuterer jeg ikke, og la på røret. Ved frammøte på Ben Gurion Lufthavn ble jeg møtt av en bil fra den norske kontingenten i UNIFIL, og turen gikk rett til hovedkvarteret i Naqoura for overnatting.
Morgenen den 26. januar meldte jeg meg klokka 0900 for Force Commander UNIFIL som var en svensk generalmajor. Det ble en ny overraskelse. Som UNIFIL representant overfor libanesiske myndigheter og utenlandske ambassader i Beirut, hadde jeg ventet å bli orientert om sjefens grunnleggende prinsipper for hvordan jeg burde opptre på vegne av fredsavdelingen, og kanskje få noen gode råd basert på tidligere erfaringer. På tjenestespråket engelsk fikk jeg derimot servert ei lang lekse om hvor farlig det var å oppholde seg i Beirut, og om at jeg hadde ansvar for sikkerheten til alle som gjorde tjeneste for UNIFIL i byen. Generalen snakket med unaturlig høy og befalende stemme tatt i betraktning at vi bare var to i rommet. Litt ut i denne lange intetsigende forelesningen skjønte at jeg måtte være forberedt på å klare alle braser i Beirut selv, og slappet bare av der jeg satt i ordflommen. Spørsmål stilte jeg heller ikke da han endelig ble ferdig med skremmeprekenen. Like etter gikk helikopterturen til det nye tjenestestedet.
Før vi går videre til hva som ventet i Beirut, må organisasjonene av UNIFIL i 1992 forklares. Hovedkvarteret i Naqoura ved Middelhavet ligger tre kilometer nord for grensa til Israel. Avdelingen ble ledet og forsynt gjennom militære operasjons- og forsyningsstaber, og en sivil administrativ stab. Denne hadde ansvar for å anskaffe alle forsyninger UNIFIL trengte. Både militært og sivilt stabspersonell var av mange nasjonaliteter.
I leiren tjenestegjorde et lurvete britisk stabskompani, et polsk sanitetskompani som på flere måter var så uryddig at det ikke bør beskrives nærmere, et svensk transportkompani som var gjennom pålitelig, en internasjonalt sammensatt militærpolititropp, en profesjonell italiensk helikopterskvadron, og en fransk forsyningsbataljon som leverte forsyninger til avdelingene. Forsyningsbataljon og forsyningsbataljon fru Blom, avdelingen hadde organisasjon som en mekanisert infanteribataljon, med stabskompani, tre infanterikompanier og et støttekompani. Tunge våpen som rakettdrevet mineryddingsutstyr, tunge bombekastere og panservernvåpen med tilhørende ammunisjon var omhyggelig bevoktet av franskmennene selv. Lagerbygningene var bygd i utkanten av leiren til formålet. I tillegg kom et forsyningskompani som også var oppsatt med pansrede personellkjøretøyer. Det var forsyningskompaniet som var ’’bataljonen’’, de andre avdelingene var ’’eskorte’’ Egentlig var dette en stridsgruppe med ressurser til å slå seg fram mot betydelig motstand. Ikke så dumt i ustabile Midt-Østen. Den franske avdelingen virket velorganisert og pålitelig. Et norsk verkstedkompani av beste sort var stasjonert ved byen Tibnin midt i operasjonsområdet.
Den operative tjenesten i UNIFIL ble utført av bataljoner fra Fiji, Finland, Ghana, Irland, Nepal og Norge, og et internasjonalt sammensatt utrykningskompani med pansrede personellkjøretøyer.
Forbindelsesstaben i Beirut som jeg skulle bli sjef for, bestod av en militær og en sivil del. Virksomheten hadde tilhold i en høyblokk som står i bydelen Bir Hassan et par kilometer nord for den internasjonale flyplassen.
I femte etasje hadde den sivile staben kontorer. De ansatte bodde alle i rimelig nærhet, og var organisert som en innkjøpsstab for å handle inn varer som kunne leveres mer fordelaktig fra Libanon enn Israel. Landeveistransporter mellom Beirut og Naqoura hadde da gått greit i flere år etter uttrekkingen av israelske styrker i 1985. De sivile var fjorten i alt under ledelse av en kontorsjef; libanesere og palestinere, kristne, shia- og sunnimuslimer, en vakker blanding av etniske opprinnelser og religioner. Formelt hørte disse også til SURB stab, men arbeidet i praksis helt uavhengig av de militære. De ble ledet av en kontorsjef etter retningslinjer fra den administrative avdelingsledelsen i UNIFIL stab. Splittelsen mellom den militære og sivile avdelingsledelsen i hovedkvarteret ble slik også avspeilet i Beirut.
Tredje etasje av blokka var bygd som to rommelige leiligheter. Den ene av disse ble brukt som forlegning av oss åtte uniformerte fra fire forskjellige land, den andre til kontorer. Vi skulle holde kontakt med libanesiske myndigheter og besvare spørsmål om UNIFIL som innbyggere i landet måtte stille. Like viktig var at fredavdelingen ønsket å stå på god fot med ambassadene til de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet i FN, som er China, Frankrike, Russland, Storbritannia og USA. Kontakt med ambassadene ble pleiet.
Offiseren med den høyeste grad i staben var en italiensk major; helikopterpilot og forbindelsesoffiser til skvadronen i Naqoura. Italienerne snakket så dårlig engelsk at de måtte ha en egen forbindelsesoffiser for å unngå misforståelser om de viktige helikoptertransportene til og fra Beirut. Italieneren var også nestkommanderende. En kaptein fra Fiji var transportoffiser, og arbeidet med klarering av materielltransporter i havna og på flyplassen. To militærpolitisoldater deltok i eskortetjenesten. De ble avgitt fra troppen i Naqoura for to måneder, med rotasjon av en av dem ved hvert månedsskifte. Utskifting av personell ble kalt rotasjon. Sjefens kjøretøy hadde egen vognfører og to livvakter i eget feltkjøretøy som alltid skulle følge ham. Sikkerheten i byen var fortatt tvilsom. Politisoldatene kom fra Frankrike, Finland, Sverige og Norge, sjefens vognfører og livvakter var norske.
Da jeg kom gav så vel offiserer som mannskaper inntrykk av å være desillusjonerte og negative. Rot på forlegningsrom og kjøkken, misnøye, upresise ordrer og gjensidig kritikk mellom sjef og stab ble oppfattet i overlappingsuka. Den utgående sjefen var årsak til det dårlige miljøet. Major som han dessverre var, hadde enda verre fått grad som midlertidig oberstløytnant for beordringens varighet i Beirut. Han hadde vist seg å være fullstendig uskikket til stillingen som sjef. På forskjellig vis kom det til uttrykk.
Den italienske majoren som var helikopterflyger og forbindelsesledd til helikopterskvadronen i hovedkvarteret, hadde funnet en libanesisk elskerinne og flyttet hjem til henne. Hver arbeidsdag var italieneren på kontoret sitt og gjorde tjenesteoppgavene mønstergyldig, men ellers var han bare tilgjengelig over radio. I tilfelle krise av ett eller annet slag kunne han tilkalles kontoret eller til en av de to helikopterlandingsplassene i Beirut i løpet av en halvtime. Kvinnen han holdt til hos bodde ikke langt fra Bir Hassan og UNIFIL House som bolig/kontorblokken populært ble kalt. Ordningen var uakseptabel, og ble endret da den italienske majoren snart roterte til hjemlandet etter et års tjeneste. Erstatningen var en italiensk oberstløytnant som ble boende sammen med resten av SURB stab slik det var ment å være.
Den fijianske transportoffiseren nektet å ha noe med den utgående sjefen å gjøre etter en utidig innblanding i transporttjenesten. Fijianeren visste hva han skulle arbeide med, de mest krevende oppgavene hans var å klarere materielltransporter inn og ut av Libanon. Mellom hovedkvarteret i Naqoura og Beirut ble materiellet transportert landevegen i kjøretøykolonner de omlag ti norske milene. Mottak og ekspedering av materiell ut fra Libanon var arbeidskrevende oppgaver som krevde mye tid, men transportoffiseren hadde etablert gode personlige kontakter i både havna og på flyplassen. Etter en forsiktig tilnærming ble forholdet mellom fijianeren og forfatteren det aller beste.
Sjefens sjåfør og en av livvaktene var ikke interessert i å forlenge oppholdet med et halvt år. Det ville gitt skattefrihet på lønnsinntekten fra tjenesten i Libanon, men de syntes det hadde vært for surt å være i Beirut med den utgående sjefen og ville reise hjem. Misnøyen var som å ta og føle på. Også forholdet til sjefen for den sivile innkjøpstaben i femte etasje hadde vært lunkent, men ble øyeblikkelig bedret da forfatteren meddelte ham at noen innblanding i innkjøpene fra militær side heretter ikke kom på tale. Den utgående sjefen hadde på en eller annen måte lagt seg opp i anskaffelser av sanitetsmateriell til UNIFIL, og hadde pleid stor sosial omgang med middager og besøk hos leverandøren. Det ble øyeblikkelig slutt da kommandoen ble overtatt av forfatteren. Om det hadde vært bestikkelser ute og gått kunne ikke bevises, men er sannsynlig.
Da den utgående sjefen endelig var reist etter en ukes unødvendig overlapping, kunne oppbyggingen av denne vesle gruppen soldater starte. Vi konsentrerte oss om UNIFILs stående ordrer, regler, holdninger, rutiner og mellommenneskelige forhold. I en liten og isolert avdeling er det siste viktigere enn i større avdelinger. For å slippe ut ’’overtrykk’’, tillot jeg soldatene å frekventere en nattklubb som het ’’Backstage’’ på fredagskvelder. Den hadde så høyt sikkerhetsnivå at ambassadepersonell fra en rekke vestlige land pleide å vanke der. Det vakte stor munterhet da en av de unge norske soldatene ei natt hadde hatt med seg ei mye eldre britisk diplomatkvinne hjem til forlegningsrommet sitt i UNIFIL House etter å ha vært på nattklubben. Hun gjorde tjeneste i den britiske ambassaden, de to sikkerhetsvaktene hennes hadde tålmodig ventet utafor i ambassadebilen til soloppgang. Det britiske klassesystemet lever tydeligvis fortsatt. Episoden satte farge på tilværelsen, og var samtaleemne ei stund. Under den utgående sjefen hadde det vært lørdagstjeneste hos SURB, noe UNIFIL stab ikke hadde. Til alles glede bestemte forfatteren at SURB heretter skulle følge hovedkvarterets tjenesterutiner. Lørdag ble fridag. Etter kort tid var den vesle militære staben en effektiv og tjenestevillig avdeling.
Omgivelsene der i Beirut må forklares for å kunne bli forstått. At det hadde vært borgerkrig i landet og at mye av byen var ødelagt er en ting, men forholdet påvirket ikke hverdagen. Det var menneskene som interesserte mest, det var slett ikke sikkert at den du snakket med bare gikk i det skoparet man kunne se. Beirut var en ryktebørs der agenter for mange land snoket rundt for å innhente opplysninger og spre både sannheter og løgner. En påstand burde bekreftes av minst en uavhengig kilde, og likevel tas med ei klype salt.
Første trinn under overlappingsuka var presentasjon som ny SURB, og avlevering av personopplysninger til forbindelsesseksjonen ved hovedkvarteret for den libanesiske forsvarsmakten på Yardze. Allerede etter to uker kom den første utfordringen derfra midt under et møte om en helt annen sak: ’’Hva mener du om den arabisk/israelske konflikten?’’ Et slik spørsmål var forventet og svar forberedt: ’’Det er et forpult problem. Dersom Abraham der nede ved oasen i Bersheeba den gang bare hadde holdt seg til kjerringa Sarah, og ikke klådd på slavinnen Hagar som han fikk lausungen Ismael med, ville det ikke vært noe problem.’’ (Sarah fødte senere Isak og Jakob. Både jøder og muslimer regner Abraham som stamfar og hverandre som søskenbarn. Ismael er muslimenes opprinnelse, Isak og Jakob ble fedre til jødefolket) Flere slike overraskelser kom libaneserne ikke med.
Tre av forfatterens forgjengere i stillingen var blitt sendt hjem fra tjenesten i unåde under tjenesteperiodene sine: En nordmann fordi han begynte teppeimport til Norge fra en palestinsk teppehandler. Etter klager på dette fra en libanesisk teppekonkurrent sparket UNIFIL-sjefen offiseren hjem. Den andre hadde innledet et forhold til en kvinne som ble påstått å være mindreårig, en tvilsom påstand ifølge flere i innkjøpstaben. Finnen fikk umiddelbart reisepass. Tredjemann hadde sagt noe som de libanesiske forbindelsesoffiserene syntes var upassende, og reiseordren fra generalen kom automatisk til også denne finnen. Hvordan generalen var blitt gitt informasjon om klagesakene var ukjent, en eller annen hemmelig spionforbindelse mellom ham og Beirut var opplagt tilstede. Meldingene om alle tre forhold var gått utenom både SURB personlig og staben forøvrig. Konklusjon: Man skulle bli satt under overvåkning av en eller flere personer. Hvem kunne det være? Det jeg forstod ut fra hva flere av de sivile i Beirutstaben fortalte, var at alle tre hjemsendelsene blitt iverksatt uten noen som helst prøving av holdet i påstandene mot forgjengerne mine. Å ha sin nærmeste foresatte, styrkesjefen som man skulle være lojal overfor, også som en trussel mot tilværelsen var uventet. Jeg begynte å mislike situasjonen, og ble enda mer skeptisk til denne svenske generalen som var styrkesjef.
Ved alle de påståtte misforholdene og umiddelbare frabeordringene av forgjengerne hadde UNIFIL-sjefen ganske enkelt gått minste motstands veg for å tilfredsstille vertslandet. Han var åpenbart livredd for å risikere framtida til UNIFIL, og logret som en lydig hund for libaneserne. De bestemte om UNIFILs avdelinger med sin sjef og stab var ønsket i landet. Ei ripe i lakken ville sette tilstedeværelsen for UNIFIL på spill, og resultere i at styrken kunne få ordre om å bli trukket ut. Erstatning som SURB kunne lett skaffes fra flere land. Jeg skulle ut på meget tynn is der feiltrinn ikke ville bli tålt. Da ville turen gå rett hjem. Rykte- og sladrebyen Beirut var et usikkert tjenestested..
Vakthold og personkontroll ved inngangen til UNIFIL House ble ivaretatt av det libanesiske gendarmeriet tjuefire timer i døgnet året rundt. I tillegg var enda en person aktiv i en udefinert kontrolltjeneste: En sivilansatt libanesisk shiamuslim som ble lønnet av innkjøpsavdelingen. Han var pensjonert politimann i sekstiårene bare kalt Mr. Fix. Da han hadde vært i polititjeneste arbeidet han på den internasjonale flyplassen, og var den gang i kontakt med mange FN-soldater på reisefot. Navnet hadde han fått fordi han hadde ’’fixet’’ det meste av anmodninger fra de reisende mot en passende betaling. Han hadde alltid hatt et utvalg av småting til salgs festet på jakkeforet, og hadde ofte åpnet jakka for å vise tilbudet. Han hadde også arrangert handel med både større saker og tjenester av de fleste utgaver ble det sagt, både dyre varer og kvinner til glede. En tidligere UNIFIL-sjef, en irsk general som het O'Callaghan, hadde personlig ansatt Mr. Fix til å sjekke personer som ville besøke UNIFIL House, der også de andre FN-organisasjonene i Beirut med unntak av UNWRA hadde kontorer. Mr. Fix holdt derfor til i inngangspartiet på dagtid. Med en fortid som ivrig kremmer, politimann med fremragende kjennskap til lyssky virksomhet, førsteklasses kunnskap om partene i borgerkrigen og tillike shiamuslim, måtte denne typen anses som en farlig mann. Han tok seg selv meget høytidelig, hadde vært på pilegrimsreise til Mekka og forlangte å bli tiltalt som Hajj. (Uttales hasj, en ærestittel på alle som har gjort reisen) Forfatteren anså ham som den sannsynlige rapportøren til generalen, styrkesjefen. De to hadde alltid gemyttlige samtaler under generalens opphold i UNIFIL House. Under generalens første tur til Beirut i min tjenestetid skulle de to være alene noen minutter. Hvorfor hadde en tidligere UNIFIL-sjef ansatt en pensjonert politimann i en ganske udefinert og fullstendig unødvendig tjenestestilling? Jeg forutsatte derfor, at denne tvilsomme typen også rapporterte til USAs ambassade som han skrøt av det gode forholdet til, libanesiske myndigheter og den shiamuslimske Hizbollahgeriljaen. Informasjon er handelsvare i Beirut, som mennesker, varer, og tjenester. Det var de harde fakta.
Innkjøpsstaben i femte etasje hadde god kontakt med den sivile staben i Naqoura. Der kunne også rapportører finnes uten at mistanke kunne rettes mot noen enkelt. Leveregelen min var at mistanke mot ti for mange er bedre enn mot en for få.
En sønn av Mr. Fix som het Yasser var ansatt som sjåfør i innkjøpsavdelingen. Han hadde i tillegg som spesialjobb med å kjøre en panserforsterket Opel Senator personbil med registreringsskilt ’’UNIFIL2’’ når generalen kom fra Naqoura for å reise rundt i Beirut. Panserstålet som var montert veide seks hundre kilo, men bremsene var ikke forsterket. Bilen måtte kjøres med dette for øye fordi bremselengden var stor. Da generalen, hans politiske rådgiver og forfatteren to måneder etter tiltreden som SURB var på tur til et møte med statsminister Hariri etter først å ha møtt president al-Hrawi, klarte sjåføren på Senatoren å tre bilen inn i tilhengerfestet på jeepen til livvaktene umiddelbart foran. Radiatorvæsken flommet, den pansrede bilen kunne ikke fortsette. Livvaktene og MP-guttene spratt ut som drillen var ved ufrivillig stans, med ladegrep tatt på AG3 og pistoler sikret de VIP-ene og kjøretøy som var stanset i den tette trafikken. Generalen tok så plass i min ’’UNIFIL7’’, en Chevrolet Impala som kjørte etter sjefens bil, mens den politiske rådgiveren fant ny plass i militærpolitijeepen bakerst i den vesle kolonnen. Turen gikk så videre for å møte statsministeren som planen var, og UNIFIL House ble orientert om uhellet over radio og berging iverksatt.
Det var som stedlig representant for UNIFIL i Beirut at jeg deltok på møtene med statslederne. President al-Hrawi tok i mot delegasjonen i sitt palass, der han virket gammel, trett, uinteressert og ganske ’’utafor’’ under generalens enetale. Den omhandlet en mulig utvikling av ’’freden’’ som hersket rundt FN-styrken. Da generalen var ferdig sa presidenten bare ’’Takk’’ og nikket mot døra ut. Det var det. Alle libanesiske statsledere visste at UNIFIL ikke var til deres hjelp. (Jfr. kapitlet foran)
Statsminister Hariri, som senere ble myrdet i en kraftig eksplosjon, var en livlig og kunnskapsrik mann som tok imot oss i sitt sterkt befestede og praktfulle hjem. Han brydde seg lite om styrkesjefens ganske svevende betraktninger om fredsutviklingen i Sør-Libanon, men ville heller snakke med forfatteren om hvordan Beirut skulle bygges opp etter de mange ødeleggelsene i borgerkrigen. Samtalen utviklet seg til å bli en meget pinlig situasjon, der generalen ble sittende taus og høre på. Først etter signal fra meg lot Hariri generalen komme til orde igjen for ikke å skulle bli mer fornærmet. Statsministeren hadde selvsagt oppfattet det hele, og lo godt. Generalen gjentok forelesningen han hadde holdt for presidenten. Etter avsluttet preken sa statsministeren at han trodde situasjonen rundt UNIFIL var ganske fastlåst. Helt presist og riktig konkluderte han med at UNIFIL helst burde bli stående der avdelingene var. Nevneverdig mer er det ikke å berette derfra heller.
Under begge møtene mælte ikke generalens politiske rådgiver ett eneste ord. Den erfarne shiamuslimske indoneseren som het Salim var en slu type som kjente det politiske spillet både i FN og Libanon godt. (Indonesere har ofte bare ett navn, forf. anm.) Han hadde før gjort tjeneste i FN-hovedkvarteret i New York, og hadde hatt stillingen som politisk rådgiver ved UNIFIL i flere år. Grammofonplaten som generalen spilte for president og statsminister var antakelig et produkt som han hadde bidratt til. Den var intetsigende tåkeprat uten et fornuftig budskap. Møtet var indoneserens siste i Beirut, han reiste hjem til Indonesia i april 1992.
Etter berging og takst av skaden på generalens kjøretøy i Beirut kom sjefen for militærpolititroppen i Naqoura for å undersøke hendelsesforløpet i uhellet. Sluttrapporten hans konkluderte med at sjåføren på Senatoren hadde all skyld på grunn av uforsvarlig kjøring, og var derfor erstatningspliktig for skaden. Slik er regelen for FN-ansatt personell. Rapporten ble formelt overlevert SURB for videre behandling, og behørig registrert i journalen vår for innkommende post. At militærpolitisjefen var norsk, fikk ekstra mye service av oss under oppholdet, og konklusjonen var bestilt av meg er en annen sak. I tjeneste for UNIFIL i Beirut var alt tillatt. Når man lever blant spioner og skurker må man selv bli den største av dem alle for å overleve.
Rapporten fra militærpolitisjefen skulle anvendes til maktbruk for alt den var verd. Sjåføren ble kalt inn på kontoret og fikk lese rapporten. Han brøt sammen i gråt, og sa at skadesummen, trettien tusen US dollar var han ikke i stand til å betale. Ett tusen dollar som lønnstrekk hver måned i nesten tre år ville gjøre ham til en fattig mann. Etter å ha presset ham med forskjellige alternativer til lønnstrekk over flere år, åpnet forfatteren døra til det varme hjertet sitt som var fullt av norsk storsinn. Notater viser at sjåføren fikk følgende alternativ til å betale en skadeerstatning: ’’Jeg legger skaderapporten i safe-en med kodelås. Dit har bare jeg adgang. Men; hvis du, din far, eller hvilken som helst annen her i huset lager den aller minste vanskelighet for meg som kan velte tjenesten min i Beirut, sendes den øyeblikkelig til økonomikontoret i Naqoura for inndriving av skadeoppgjøret.’’ Svaret var: ’’Thank you Sir, thank you Sir!’’ Rapporten forble i safen alle de tolv månedene tjenesten min i Beirut videre varte, problemer ble aldri forsøkt lagt i vegen. Det var som gudegitt å få en slik kraft i den meget utsatte tjenestestillingen man hadde. Både sjåføren og faren, den skumle Mr. Fix var satt under press.
Den trivelige sunnimuslimske palestineren Geriss B. var sjef for innkjøpskontoret da jeg tiltrådte tjenesten. Han fikk en annen FN-jobb og ble erstattet av Georgette L, et libanesisk kristent hespetre av et kvinnfolk i femtiårene. Ikke engang da administrasjonssjefen i UNIFIL, hennes nærmeste faglige foresatte skulle komme til Beirut, orienterte hun forfatteren om visitten på forhånd. Men den nest høyeste tjenestemannen på UNIFIL-rangstigen fikk den reparerte ’’UNIFIL2’’ til kjøreturen og ble fornøyd. Rapporten i safen var antakelig eneste grunn til at kvinnen i innkjøpstaben ikke laget større problemer.
Enkelte arbeidsoppgaver ble varslet slik at de ble satt på arbeidsplanen. Politikere og offiserer fra land som deltok med styrker i UNIFIL gjorde mange besøkt til Beirut. Rutinene var godt innarbeidet. Sekretæren min ringte rundt og inngikk avtaler for møtene i de tilfeller telefonsambandet virket, men måtte ofte hjelpes med at skriftlige meldinger ble kjørt ut ved hjelp av den administrative staben. I tjenestetiden holdt alle kjøretøyene radiosamband med basestasjonen hos oss, betjent av kontorsekretæren som var ei drivende dyktig palestinsk gift kvinne i tjueårene. Utenom tjenestetid hadde alltid en militær telefonvakt, for også betjene basestasjonen dersom kjøretøy var på oppdrag.
I møtet klokka 0800 ble gjøremål for arbeidsdagen fastlagt så langt det var mulig. Fijianerens og italienerens tjeneste og avtalt annen virksomhet var faste holdepunkter.
Tjenesten ved staben i Beirut var den mest uforutsigbare man kunne tenke seg. Utenom alt som var varslet og kunne planlegges brakte de fleste dager overraskelser. Telefonmeldinger fra sjef UNIFIL, fra de libanesiske forbindelsesoffiserene og uventede besøk kunne bety at hverdagen for meg, livvakter og politisoldater ble ganske annerledes enn planlagt om morgenen. Det gode radiosambandet berget de fleste oppdukkende situasjoner.
Honningfeller dukket opp. Den første var ei smellvakker ungjente iført det korteste av alle korte miniskjørt. Hun ble ledsaget av ei fet og sjuskete kledd kvinne i trettiårene som sa at de var sosialarbeidere, og ba om å få biltransport til jobben. Sosial virksomhet var ikke UNIFILs ansvar, og spørsmålet kunne enkelt avvises. Den fete inviterte så til lunch, ’’hun visste om et koselig sted’’ sa hun. Ny høflig avvising. Fire måneder senere fortalte den palestinske kontorsekretæren at begge damene var arrestert for storhandel med narkotika. FN-kjøretøyer ble aldri stoppet i politikontroller og ville vært meget tjenlige til narkotikatransport.
Den neste var ei vakker kvinne i tjueårene. Etter lunch en fredag kom hun som advokat for fem søstre i førtiårene. De eide en gård i UNIFIL operasjonsområde som den irske bataljonen brukte, nå ville de ha erstatning. Det tok noe tid å forklare at dette var en sak for den libanesiske regjering, og hele følget fikk gateadressen til regjeringskontoret for slike saker. Etter at de fem søstrene var gått inviterte advokatdama til middag hjemme hos henne, bil ventet med sjåfør utafor. Det ville være hyggelig om forfatteren også ville tilbringe helgen der oppe i fjellområdet øst for byen. Hun var maronitt, hadde studert i Frankrike, og hadde derfor ’’europeiske vaner’’ lød det videre. Avslag med forklaring ble gitt. To måneder senere kom hun med en annen sak som var enkel og grei å besvare. Da avsluttet hun besøket slik: ’’Jeg er sekretær for Amin Gemayel’’. Han var en politiker som hadde prøvd å gjøre statskupp i 1980-årene og var utvist til Frankrike. Kontakt med disse kvinnene ville betydd en rask avslutning på tjenesten.
At israelsk etterretningstjeneste var til stede blant de sivilansatte er sannsynlig. En eventuell kontakt dit kunne ikke påvirke arbeidssituasjonen, og var derfor uinteressant for meg.
Generalens juridiske rådgiver var en bulgarer som het Ivan Kulow. Han var en trivelig, edruelig og omgjengelig mann som besøkte Beirut flere ganger for samtaler i innenriksdepartementet. Også han var en erfaren FN-tjenestemann, med flere år ved hovedkvarteret i New York bak seg før han ble rådgiver for generalen i Naqoura. Bulgareren betalte både mat og det han kjøpte i baren, og la igjen tips til dama som rengjorde gjesterommet.
Ivan Kulow fortalte mye fra arbeidet ved FN i New York. Han humret og lo av det meste som hadde foregått der, og syntes ikke å ta de sakene alt for alvorlig. Om UNIFIL sa han at Sikkerhetsrådet helst så at avdelingen ble stående uendret. De fleste land hadde etter hvert fått inntrykk av at FN-soldatene var en stabiliserende faktor i regionen, som det var viktig å forlenge mandatet til. Flere detaljer om dette ga han ikke. Jeg tenkte mitt.
Mat måtte vi soldater ordne selv, og hadde såkalt pengeforpleining. Det betydde at den 15. i hver måned og ved månedslutt sendte den sivile staben i Naqoura en sum penger til hvert mannskap, befal som menige soldater etter en sats på tjuefem US dollar pr. døgn. Den italienske helikopterskvadronen fløy en rutinetransport Naqoura-Beirut-Naqoura hver tirsdag og fredag, pengene kom med slike. Sjåføren på ’’UNIFIL 7’’ fungerte som lokal pengeregnskapsfører. Deretter ordnet hver og en seg som han selv ville, de fleste ved å rigge seg til en frokost og kanskje en lunch på forlegningens selvbetjente kjøkken, og kjøpe middag sammen med resten av staben ute på en av Beiruts mange og gode restauranter. Åtte mann på ett kjøkken betyr rot og urenslighet, og de hygieniske forhold var svært utilfredsstillende.
Forandringene begynte med at jeg reiste en tur til Naqoura for å snakke med sjefen for den franske forsyningsbataljonen. Han var en beskjeden og trivelig mann. Med den sivile staben i leiren hadde han kontakt bare om vareinnkjøp. Den franske bataljonen hadde ansvaret med å fordele de innkjøpte varene til alle UNIFIL-avdelingene. Regulativer, styrke- og materiellrapporter bestemte hvor store tildelingene skulle være. Jeg forklarte hvordan vi ordnet forpleining i Beirut, og de endringer som demret i hodet mitt. Noen dager etter kom en fransk hygieneoffiser og kikket på SURBs kjøkkenseksjon. Han var enig i at det var dårlig hygiene der selv om en palestinsk kvinne fikk betalt for liksom å gjøre rent. Vi ble anbefalt å forandre den saken.
Snart kom støvsuger, rengjøringsmidler i mengder, fryseboks og kjøkkenmaskin sammen med den første helikopterleveransen av ferskmat og vin som bestilt fra franskmennene. UNIFIL hadde en bestemmelse som sa at latinerne skulle ha utlevert vin til maten. Dersom en avdeling bestod av soldater fra flere land hvor det tjenestegjorde en eller flere latinere skulle alle, uansett hvilket land de kom fra, få utlevert sin tilmålte mengde vin etter UNIFILs regulativ. Etter som det fantes en italiensk helikopterflyger i SURB stab gjaldt regelen også for oss, og det ble levert rikelige mengder libanesisk hvit-og rødvin. At den italienske majoren aldri spiste middag i huset var knekkende likegyldig, han stod på styrkelisten!
For å lønne en kokk til å tilberede og servere maten hadde jeg allerede organisert privat messe, med pliktig medlemskap og en kontingent på fem US dollar pr. mann pr. dag. Kristen kokke ble ansatt med nedvasking av kjøkkenseksjonen som aller første tiltak. Bar ble etablert. Den viste snart driftsoverskudd som ble brukt til velferdstiltak. På skriftlig anmodning bevilget den sivile staben av UNIFIL vegg-til-veggteppe og møbler til oppholdsrommet. Den norske kontingentsjefen skaffet penger til kjøp av kaffetrakter og kjøttkvern type hånddrevet Husqvarna. Og dollarene fra den sivile staben i hovedkvarteret fortsatte å komme. Både franskmenn og italienere i Naqoura hadde lovet å holde kjeft om hvordan vi hadde innrettet oss.
Den sivile innkjøpstaben i femte etasje ble bestukket med å få frynsegoder. Det var som overskuddsmat fra fryseboksen, vinflasker og traktekaffe å ha med hjem, gratis drinker i baren og overraskende servering av den militære staben av og til. Da bar vi opp og serverte kaffe, søte kaker og likør til innkjøpskontoret. Slik holdt de sivile også kjeft. Det nyetablerte systemet var i alles interesse ved hjelp av rapporten i safen om den uheldige sjåføren og småbestikkelser. Beirut ble etter hvert et godt sted å gjøre tjeneste for FN. Humøret var på topp, tjenesten gikk lett. Soldatene som ville reise hjem endret oppfatning; de ble i Beirut enda et halvår.
Slik fortsatte arrangementet med tildeling av både dollar og mat. Først etter mer enn ett år og under en annen offiser som SURB oppdaget en eller annen i den sivile UNIFIL-staben hvordan det hele lå an, og en annen ordning ble innført. Lærdommen var at de sivile og militære stabene i UNIFIL arbeidet uten gjensidig informasjon. Forskjellige leveringskilder og språklige motsetninger kunne utnyttes til vår egen fordel. Både italienere og franskmenn ville bare snakke sine egne språk. I deres avdelinger var engelsk delvis ukjent og upopulært. Helikopteroffiseren foreleste budskapene fra SURB til landsmennene i skvadronen, forfatteren kommuniserte med franskmennene. Sjelden har vel litt franskkunnskap betalt seg bedre.
Mye tid ble brukt til å selv å ha møter med libanesiske myndigheter og privatpersoner om de forskjelligste saker som angikk UNIFIL. Flere ganger ble det dessuten holdt til dels store demonstrasjoner mot FN og Israel utafor UNIFIL House. Fra arrangørene av demonstrasjonen tok jeg på vegne av FN høytidelig i mot en petisjon til Generalsekretæren, med lovnad om å sende dokumentet videre til New York. Under slike demonstrasjoner var ofte både presse og TV-stasjoner til stede.
En mandag først i januar 1993 kom klokka 0720 en telefon fra den internasjonale flyplassen i Beirut: Kofi Annan hadde overraskende dukket opp i eget charterfly, ventet i VIP-rommet, og ville snarest bli hentet av SURB. På den tida var Annan assisterende generalsekretær i FN. Han kom mutters alene og ble kjørt med eskorte til UNIFIL House. Der forklarte han at hensikten med reisen var å møte de tre statssjefene i landet. Grunnen var skjebnen til fire hundre og sytten Hamas-medlemmer. Israelerne hadde den 21. desember siste år tatt fangene ut fra fengsler og ’’dumpet’’ dem over grensa til Libanon, i fjellene langt øst i landet. I Libanon var de også uønsket, men var på forskjellig vis blitt tatt hånd om slik at ingen frøs til døde der de ble sluppet ut.
Kontorsekretæren avtalte tid og sted for møtene. ’’UNIFIL2’’ med Kofi Annan og meg, ’’UNIFIL7’’ som reservekjøretøy og to jeeper til eskorte rullet så til statslederne. Møtene ble gjennomført som planlagt. Deretter spiste vi en sen lunch hos oss i regi av vår utmerkede kokke. Den høyt rangerende gjesten ble etter maten og litt hvile i suiten jeg bodde, eskortert til flyplassen for å fortsette turen.
Den assisterende generalsekretæren var et meget sympatisk bekjentskap, lavmælt og uhøytidelig med en lun humor. Overraskelsen var av sikkerhetsårsaker. At generalen, sjefen for UNIFIL ikke var til stede var noe egenartet. Sannsynligvis var styrkesjefen blitt beordret til å akseptere dette hendelsesforløpet. FN-toppen ville holde en lav profil med et minimum av oppmerksomhet. Om besøket fikk generalen en skriftlig rapport fra meg dagen etter, men han kommenterte den aldri.
Flere ganger ble dagens arbeidsprogram i Beirut avbrutt av hastesaker fra generalen. Da skulle uten opphold hendelser som var skjedd i operasjonsområdet påklages. Eksempler er da tre UNIFIL-soldater, en ire og to nepalesere i tur og omgang var blitt regelrett henrettet med kuler fra en AK-47 Kalashnikov, og to jeeper i to forskjellige episoder påskutt med slike våpen. Der ble til sammen fire soldater såret. Bakgrunnen for skytingene og hvem som hadde utført udådene var som oftest uklar, og ble aldri skikkelig etterforsket av libanesiske myndigheter: Geriljaen hindret tilgang til grenseområdet, og israelerne slapp ikke etterforskere fra Beirut gjennom sine kontrollpost ved den eneste tilgjengelige landevegen langs kysten.
Fra den andre siden klaget en gang de libanesiske forbindelsesoffiserene over at en handelsmann der i sør ikke hadde fått full betaling for en stor leveranse gull til en offiser fra Nepal. Drapene og skuddene mot en av jeepene med soldater derfra hang kanskje sammen med den påståtte manglende betaling. Hva som var sant eller usant var umulig å vite, veldig få Nepalesere behersket litt engelsk, og var kjent for å drive mye tuskhandel.
Fordi vi i tjenesten utenfor UNIFIL House alltid gikk uniformert og bevæpnet klar til å avgi rettet ild, drev vi alle skarpskyting med tjenestevåpen en økt hver måned. Øvelsene var slik livvakter trener. En og en skytter stod med ryggen til da flere figurskiver ble satt opp på nye steder i grustaket vi fikk tildelt som skytebane. På ordren ’’Ild!’’ trakk han Glock-pistolen mens han snudde seg for å skyte dobbeltskudd mot målene. Også livvaktenes AG3-rifler ble funksjonstestet med både enkeltskudd og automatild. Ammunisjonsregulativet fra den norske kontingenten var ubegrenset. Fysisk trening prøvde vi å drive på slutten av dagen to ganger hver uke, men måtte ofte forskyve treningen på grunn av andre oppdukkende gjøremål.
Den politiske rådgiveren Salim fra Indonesia ble erstattet av en sterkt alkoholisert rumener som også hadde bakgrunn fra FN-hovedkvarteret. Ganske snart etter ankomst til Naqoura i april 1992 hadde han to møter i det libanesiske utenriksdepartementet uten at jeg deltok. Rumeneren bodde i gjestesuiten vår i UNIFIL House. Han tilbød ikke betaling for hverken kvarter eller den maten han fikk servert av oss, men skrev reiseregning til UNIFIL. Det viste seg snart at han også drakk all den spriten han fikk gratis. Den ga vi gjerne bort fra baren, i fylla rant kjeften hans over og dokumentkontrollen forsvant. Helt dritings pratet rumeneren om hva som helst, og var uforsiktig med innholdet i den kodelåssikrede stresskofferten sin. Der var kopier av to tidligere rapporter til Sikkerhetsrådet og konsept til en ny. Antakelig var det spørsmål om rapportinnholdet som han ville diskutere med støttespillerne i det libanesiske utenriksdepartementet, og grunnen til at jeg skulle holdes uvitende om hva som foregikk i avdelingen jeg representerte. Det var meget oppklarende for meg å lese disse dokumentene. Å holde meg utafor samtalene med libanesiske myndigheter var enda et tilfelle av UNIFIL-sjefens dobbeltspill mot meg. I min aktelse falt den svenske generalen under golvnivå.
Beirut var skurkenes by, den største av dem hadde kontrollen. Som ellers i Midt-Østen var også innad i FN-systemet makt det samme som rett, en hard erkjennelse for en nordmann som er oppdratt til å være ærlig. Heldige omstendigheter hadde gjort at jeg ikke lenger fryktet UNIFIL-sjefen i maktkampen mellom oss: Mr. Fix var satt ut av spill, mulige andre rapportører i den sivile staben likeså. Truslene mine om erstatning for sønnens kjøreuhell med UNIFIL2 var midlet.
Tjenesten i Beirut ga fin innsikt i Midt-Østens galskap. Der er krig normalsituasjonen. For verdensfreden var oppholdet fullstendig uten betydning, men man erfarte hvordan FN hjelpeløs fomlet seg fram som med bind for øynene: Den fullstendige, ærlige sannhet om forholdene omkring UNIFIL tålte ikke verdensforsamlingen i New York å få vite.


Rosor äro ennu rosor...
Tre uker etter møtene med to av de tre libanesiske statslederne i mars 1992 kom generalen i Naqoura atter til Beirut, denne gang ifølge med sin frue. Besøket skulle være mest privat, med turer i omegnen og til den vesle cederskogen i nord. De tok inn på et av byens bedre og sikreste hoteller, mens SURB stilte med ’’UNIFIL2’’ til gjestene, ’’UNIFIL7’’ som reservekjøretøy, og to jeeper med fire soldater som eskorte under kjøreturene.
Flere ganger hadde det vært nødvendig for forfatteren å telefonere til styrkesjefen utenom tjenestetid for å treffe avgjørelse i oppdukkende hastesaker på høyt plan. De mange henvendelsene fra de libanesiske forbindelsesoffiserene var kommet til nesten alle døgnets tider. Alltid hadde fruen i huset tatt telefonen der de bodde i utkanten av Naqoura-leiren. Hun var også svensk, og hadde vært både hjelpsom og meget hyggelig å snakke med. Generalen var under middels høy, mager og henimot de seksti år. Fruen viste seg å være ei høyreist både vakker og sympatisk kvinne først i femtiårene, og var en meget hyggelig gjest.
Styrkesjefen hadde alltid opptrådt ubehagelig høyrøstet, streng og formanende da han snakket til meg i tjenestesaker. Jeg fikk en spesiell følelse av at han ønsket å holde meg veldig underordnet. Da ektefellene pratet seg i mellom var tonen hans annerledes; lavmælt og myk. Fruen innledet ofte om nye samtaleemner, og var den som syntes å dominere meningsutvekslingen.
Da kokka i UNIFIL House på deres tredje og siste dag i Beirut serverte gjestene og husets offiserer en bedre lunch, hadde forfatteren investert tjue US dollar - i røde roser. Mot slutten av måltidet kom sjåføren på ’’UNIFIL7’’til kjøkkenet, og stod med døra til salongen med oss lunchgjester litt på gløtt. Han bar buketten, eller rettere sagt kjerven med de femtifem røde rosene. På et passende tidspunkt reiste forfatteren seg og henvendte seg først til generalen, deretter med hans tillatelse til fruen. Da utnevnte jeg henne som generalens fremragende stabssjef i hjemmet: Alltid hadde hun vært hjelpsom og forståelsesfull da det hadde vært nødvendig å uroe sjefen med telefonsamtaler utenom arbeidstid. Hun var åpenbart en utmerket støtte for sin ektemann i hans meget krevende og utfordrende tjenestestilling her i det krigsherjede landet. Da var sjåføren kommet inn, og jeg kunne overlevere rosene. Ei voksen kvinne gjorde en lynrask fingerbevegelse mot øyekrokene.
Da generalen senere kom til Beirut i flere ærend var det slutt på de høymælte formaningene.


Non-family-mission?
Å påstå at FN-systemet er korrupt og overadministrert har ikke forfatteren grunnlag for å hevde, men i Beirut hadde flere FN-organisasjoner representanter:
 UNIFIL -United Nations Interim Force in Lebanon (SURB)
 UNTSO -United Nations Truth Supervision Organisation (Militære observatører)
 UNWRA -United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees
 UNDP -United Nations Development Program for Lebanon
 FAO -Food and Agriculture Organization
 WFP -World Food Program
De to første og militære organisasjonene syntes å være noenlunde ryddige i pengebruken, som ikke kan sies om de fire sivile. Der var ledende FN-ansatte fra Belgia, Frankrike og Nederland tallrike. Som tillegg til en høy fast gasje fikk de utbetalt et betydelig risikotillegg som i UNIFILs operasjonsområde, mer enn 200 US dollar pr dag, et tillegg som ikke ble utbetalt til det militære personellet. I norske kroner var det den gang mer enn ettusen tohundre. Enkelte i den sivile innkjøpsstaben hadde gode kontakter til de andre FN-kontorene, og sladret villig videre til meg. Den gang var risikotillegget for norske soldater kr. sjutusen pr. måned. Satsene i andre UNIFIL-land varierte. Tjeneste i Beirut ble av FN vurdert til å være en såkalt ’’Non-family-mission’’, det var for farlig å være der for andre enn tjenestemannen. Han ble rikelig kompensert for ’’farene’’ som truet. Flere av dem hadde vært i Beirut en årrekke, og selv om det ble sagt at de alle hadde en kjernefamilie i Europa et sted, hadde de uten unntak etablert enda en familie også i Beirut. Her utmerket de seg ved å bo i store, dyre leiligheter og kjøre ’’familien’’ omkring i FN-registrerte biler av høy standard. FN dekket alle kjøp, leie- og driftsomkostninger for hus og kjøretøyer.
Elskerinner er muligens ganske vanlig å ha for ektemenn i enkelte land, veletablerte familier med opptil flere egne barn var en ny variant av temaet.
Risikotillegget FN-ansatte fikk for å oppholde seg både i Beirut og Naqoura tilsvarte mer enn ettusen tohundre kroner dagen. Da er det lett å forstå at situasjonsrapportene til Sikkerhetsrådet ble skreddersydd til å forlenge UNIFILs tjeneste. Med slike forhold omkring oss var det lett å redusere kravene til absolutt ærlighet. Jeg angrer ikke det aller minste å ha utnyttet systemet med både matpenger, ferskmat og vin fra verdensorganisasjonen. Det var til beste for alle oss soldater.