Les mer om :

Per Borten

Imponerende klar, humoristisk og frisk i talen gir tidligere statsminister Per Borten oss i dette intervjuet glimt fra sitt 87-årige liv. Særlig dveler han ved sine 27 år på Stortinget, og flere navngitte fra Bortens tid på Løvebakken rammes av hans sterke uttalelser når han serverer sine subjektive sannheter.


Borten om Einar Gerhardsen:
Hardest rammer kritikken "det markante maktmennesket Gerhardsen" som han hevder ikke gav den minste informasjon da Borten overtok i statsminister-stolen i 1965 som sjef for en samlingsregjering av H, Kr.F, V og Sp.

Han er sterkt kritisk til den sviktende norske beredskapen i 1940. Ungdom med glød og vilje som ikke fikk sluttet seg til militære enheter, hevder han ble frustrerte og ødelagte.

Rettsoppgjøret og mye annet han opplevde etter krigen, rammes av hans beske kommentarer: Det var ikke de som ropte høyest, som var de største patriotene. De med lengst 17. mai-sløyfe i 1945, var ikke fri for å ha tjent på handel med tyskerne.

Behandlingen av tyskerjentene og tyskerbarna var en skam.

Han er glad for eget bidrag i statsministertiden for å rette opp uretten som ble begått mot de norske krigsseilerne.
"Et stygt, svart punkt" er hans betegnelse på overvåkingen av enkeltpersoner i Norge, og "nå er de tilbake i de gamle bolene sine".

Ellers betegner han sin tid på "tinget" som "en god tid med lite konflikt og gode, lange linjer i Norge".

På avsluttende eksistensielle spørsmål uttaler han at skaperverket er fenomenalt til å holde skjult for oss det som skal skje med menneskene, og at de er modige de som står fram og tar patent på å få evig liv.

Ref:

Hadde dagens rikspolitikere hatt et snev av Bortens klokskap,
så hadde vi ikke behøvd politi i Norge!!

Som den observante leser ser, så viser Borten den samme gode egenskap og omsorg for Norge, som General Carl Gustav Fleischer stod for da han jagde nazistene "på dør" i 1940.

Det var ikke bare gode nordmenn, men også norske nazi-bøddler, de brunstripete som sviktet Norge og rømte til England. Så kom de senere hjem og snauklipte noen ungjenter som var blitt forelsket i en tysker. Det var "helter" det, som kom hjem fra England når krigen var over?

Statsminister Per Borten: media og statsmakten

 Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 20.02.08 

For tiden leser jeg en murstein av ei bok om statsminister Per Borten. Mot slutten av boken forteller forfatteren om den store striden om E.U. som til slutt felte Borten. Det var etter min mening et råttent spill som Norge ikke burde være bekjent av – og pressen m.fl. har mye å svare for i den saken. Sentrale i fellingen av Borten var journalist Vassbotn i Dagbladet, samt Lager og adv. Haugestad. Lager sier at han ikke ville være med på spillet, men de andre kjørte løpet fordi de mente seg å ha en god og rettferdig sak som ga dem rett til å få Borten vekk som statsminister. De fryktet nemlig at han med sin tålmodige og langsiktige politikk overfor EU ville komme i skade for – med eller mot sin vilje – å få Norge inn i EU. Det hadde de også feil i - dessuten er media ikke noe folkevalgt organ som har noen som helst rett til å angripe våre fremste folkevalgte representanter. Det er et angrep på folket som de så vakkert sier seg å skulle forsvare. Her er det noen få menn som feller Norges folkevalgte toppfolk. De utsetter de for et press som statsfysikus Fredrik Mellbye (lege) skildrer slik fra Borten siste dag som statsminister da han fikk overlevert Ressursmeldinga: (Fra biografien om Trygve Haugeland)

”Synet av Per Borten den morgen og det uttrykk av usigelig tretthet og fortvilelse over tingenes tilstand som omgav ham som en gjennomsiktlig, men allikevel ugjennomtrengelig mur rent menneskelig, har jeg senere hatt med meg i mitt indre. Han var den personifiserte ensomhet. Jeg følte et sterkt behov for å yte ham hjelp som lege, fordi han ganske åpenbart befant seg på grensen av hva et menneske tålte.” Dit driver man en mann som omtales slik videre: ” – den mest sammensatte personlighet i den periode vi kaller etterkrigstiden.” ”En bred samfunnspolitisk filosofi som var en drivkraft hos Per Borten,” sa J. J. Jakobsen.

Med andre ord en mann i ledelsen av nasjonen som forstod og ville vårt folk vel – ikke minst m.h.p. hans gjennomførte respekt for folket og demokratiet og ressursene folket skulle leve av. Slike menn blir hogd ned av de - etter min menig - enøyde småfrekke småfolka fra Oslogryta. Folk som kan få seg til å misbruke gjestfriheten på garden hans til å fotografere han i underbuksa en varm slåttedag og kline det ut over forsida i Dagbladet.

Og ikke nok med det – de setter i gang spillet som fikk Borten fjernet som statsminister. Avsløringen av dette finner vi bl.a. på side 455 i Bortenbiografien. Det er journalist Vassbotn som kommer gående forbi Borten som sitter og snakker med danske pressefolk. Vassbotn sier halvhøyt for seg selv slik at Borten skal høre det: ”I kveld har eg klart å forsone meg med Seip. Eg skulle gjerne gjøre eit forsøk på det same med Borten.” Borten rydder plass for han og de går inn i en personlig samtale som Borten lager et nøyaktig notat av etterpå. Her går det fram at Borten nå vet hvem som lekket det dokumentet som etter hvert ble brukt mot han. Hele spillet med Vassbotn og Haugestad blir rullet opp – men som vi hopper over her.

Derimot tar vi med slutten på oppgjøret mellom de to: ”Vassbotn spurte Borten om han hata han, og etter å ha nølt lenge svarte Borten at han kanskje av og til hadde ei kjensle av at Vassbotn var ein åndeleg sadist som likte å henge ut folk. Til ein kritisk merknad frå Vassbotn om at Borten burde stå meir opent og tydeleg fram enn han ofte gjorde, svarte Borten mellom anna at han hadde tatt lærdom av filosofien til mora si om at det i grunnen var nokså likegyldig korleis det gikk med ein sjølv, bare ein var til nytte for det ein kjempa for.” Slike folk ble det altså laget ”veldig spell for å bli kvitt”, spillet som utspant seg rundt Borten i Oslogryta, regissert av folk som aldeles ikke var folkevalgt men hadde oppnevnt seg til den ”fjerde statsmakt” og ”demokratiets voktere”!

Borten sa flere ganger at det de anklaget han for – at han brukte tid og var noe utsvevende var fordi: ”Jeg har den uvanen å lytte til folk” s. 321. Og det merket folk, at han respekterte dem, prøvde å forstå den jevne mann og kvinne og ville dem vel. Folkene i Høyre og flere av de andre partiene ønsket ofte å få han bort, men folket forstod intuitivt da hvem som var å stole på og ville dem vel og sikre deres framtid og ga han igjen og igjen stor tilslutning i frie valg, mens de andre stadig måtte se seg slått. Så måtte man ty til andre midler! (Les også: Pressens faglige utvalg og ytringsfriheten )

Bortens respekt for folket og vilje til rettferdighet og redelighet i politikken viste seg også i Offentlighetsloven han fikk gjennomført og Nortrashipfond-skandalen som han fikk ryddet opp i etter tidligere regjeringer. Pengene som tidligere var nektet sjøfolka, det som var deres rettmessige inntjente penger fra krigens farefulle seilaser.

Endelig avslutter en med den siste store styrke Borten hadde i tillegg til sin stoiske ro. Han - som mange store statsmenn som folket virkelig kan stole på - han som bl.a. også Churchill - elsket sitt hjem og sin kone og hentet ny styrke der når det stormet som verst. (s. 193)

Kommentar BmO:
Mange har svertet Per Borten, men de som gjorde det, de rakk ham ikke opp til skoremmene!
Borten er en jeg setter høyt av samtlige som har sittet i Norge som Statsminister, en bauta over hvordan ting skal gjøres. Men Odvar Nordli er landsfaderen, ikke EG.

Jonas G Støre, Jens S og Grete Faremo- dere bør skamme dere!! En nasjonal tragedie er hva dere er.

Etter mitt ønske skal menn av samme støpning som Per B være folkets talerør i Norge. Som ikke har kgb syre i skoa.

BmOnline

Bjørgulf Mortensen

Signer gjesteboken

Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder...

Design: Bjørgulf©Mortensen
Gjengivelse kun tillatt ved henvisning til kilden, øvrig bruk ved henvendelse til BMO.