BmOnline Norge

En gammel avisartikkel i Nordvestlandets hovedorgan, dagsavisa ”Sunnmørsposten” (1991), skaffet meg mange nye venner. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle forsøke å erobre kronikkplassen for frigjøringsdagen etter Den andre verdenskrig. Rett og slett agere journalist med sikte på å få publikum til å dele favorittsynspunktene mine. Skal en skrive formelt og saklig tørt, tror jeg nok kåsøren taper målgruppen i første sving. Det må nok populariseres og kalles på både emosjoner og tankevirksomhet. Så jeg valgte å følge Arthur Klæbos bevingede vokabular for en gangs skyld. At de gamle krigsgastene nikket bifallende, har varmet om hjerterøttene og gjort det lettere å ytre meg om krigshendingene ved veteranenes minnesamlinger.

Mitt kjødelige opphav tilhører 1910-generasjonen. Morfar Ingvald Bernhard fra Stamsund i Lofotoen hadde egen fiskebåt for laks og kveite med base i Seattle, i lag med velsvikingen ”Alaska-Pete”. Mor Astrid, som er i live den dag i dag, fødtes Andersen i nåværende Vanylven kommune, mens Sverre Gjendem var andre generasjon moldenser, etter Johan Gjendem, regnskapsføreren ved Møre og Romsdal fylkesbåter før 1940. I ”fylkeshovedstaden” liker jeg derfor, (noe sunnmøringer kan skjønne), å vise til adelskapen ved å være halvt sunnmøring.

Da huset vårt, ”Haugen”( = Moldelivegen 36), ble bygd i året 1939 like før jeg ble født, rigget far til mørkerom i kjelleren. I jakt på konge og regjering falt det ei 50 kg bombe tett attmed, så mor og jeg kom tilbake fra Rovde til et hus uten glassruter. Hit skulle det på slutten av krigen luske kurerer av alle slag med meldinger i skosålene, for her hadde undergrunnsbevegelsen sin hule. Tegninger og meldinger ble til mikrofilm som ble smuglet til England via Sverige, blant andre av den fåmælte sjåføren Arvid Back på Sunndalsruta og den legendariske grenselosen Einar Sæter som var redaktør i ”Driva Avis”.

Rekruttert til XU

Fotokunsten kom først til nytte ved fotografering av den norske jageren ”Sleipner” ved Storkaia og tyske fly som gjorde ”Rosenes by” til ”paradise lost” i ukene som kom. Far var kontorsjef i Arvid Nustads skipsekspedisjon. Informasjonsmessig satt han i smørøyet. Og som mann på rett sted til rett tid, ble han nær sagt selvsagt trukket inn i etterretningens militære fløy XU, av enten William Dall, Kristiansund, eller en annen høyt plassert organisator, E. Kaurin Barth, som også hadde Molde-kontakter. Selv holder jeg en knapp på sistnevnte.

Ved en anledning syklet Sverre Gjendem og Bastian Nakken til fjellet Julaksla i Fræna og tok bilder av Julneset fort ovenfra. Sammen med en annen venn syklet han til Hustad og tok bilder av tyskeleiren på Stemmet fra Stemshesten. På grunnlag av disse kunne man i London bestemme bl.a. antall soldater.

Dette var for blåbær å rekne mot estlender-affæren på Åndalsnes hvor XU fikk tak i detaljerte tegninger over tyske fort og Hitlers strategi ved engelsk invasjon. Ingvald Raknem, senere engelskprofessor, ble arrestert mens han brente mikrofilm. Like farlig var det sikkert da XU-Molde-kameratene Anders Gjendem og Ivar Simonsen nesten ble tatt av Gestapo ved koffertbytte under razzia da Åndalsnesbåten la til kaia i Molde.

Sannhetsgehalten

Å berette edruelig om hendinger så langt tilbake i tid er en vanskelig sak; folk faller fra, og noen vil pynte på fasaden. Enda verre blir det i tilfelle en spesiell versjon av historien kanoniseres. Største problemet blir å solde sannhetsgehalten, altså å dobbeltkontrollere foreliggende kjeldeopplysninger.

Sunnmøringer som Bjarne Rabben og Ragnar Ulstein har synt uomtvistelig talent og faglig dyktighet i omgang med levninger og beretninger. Disse historikerne tilhører etter mitt syn den kategorien som nyter størst beundring for sine historiske arbeider og strever ikke med omdømmet på samme måte som Kjell Fjørtoft og Egil Ulateig.

Under krigen var det viktig hvem som seiret på ulike frontavsnitt; og det var straffbart å lytte på London. Ved en tilfeldighet ble fars navn innblandet i distribusjon av ”v-post”, v for victory. Han var ikke en gang med, for det medførte unødvendig risiko, og utbyttet var usikkert.

Personlig sikkerhet var totalt avhengig av taushet i alle ledd. Ganske riktig førte løsmunnethet til KZ-opphold på Vollan i Trondheim med pryl av hirden og et tøffere halvår på ”Falstad” i Ekne, Nord-Trøndelag, der 170 henrettelser er sikre, mens det antas 25% flere, blant andre polakker, serbere og russere. Etter dette ble far resolutt motstandsmann.

XU-troikaen anført av lektor Niels de Séve, Molde høgre ålmennskule, nestkommanderende Sverre Gjendem med kontaktnettet i fylket, og tredjemannen Sivert Eikrem som tok på seg å organisere Milorg i Molde, ble aldri avslørt. I motsetning til mange som ble fanget ved hjelp av Henry Oliver Rinnans ”negative spill”.

”Sonderabteilung Lola”, kalt ”Rinnanbanden”, var et nett av norske Gestapo-agenter som gav seg ut for å være motstandsfolk og villige hjelpere. På slutten av krigen fant det sted en viss omorganisering slik at Leif Lunder ved Mjølkesentralen erstattet Sivert Eikrem som ofret seg helt med opprettelsen av en politistyrke å sette inn ved kapitulasjonen som nærmet seg.

Far insisterte på at gradert XU-materiell skulle tilfalle militær myndighet i Oslo, mens det fotografiske negativarkivet skulle tas vare på i heimefrontsavdelingen ved Romsdalsmuseet. Lund-rapporten viser at XU-kumpanene, (Norges svar på engelske SIS), ble stående under taushetsplikt like til 1988. Far, til sin død først på 1980-tallet, og likeledes mor naturligvis mindre påaktet, var tause som østers om engasjementet under krigen. Ble ikke disse kvinnene tiet i hjel?

Skammelig behandling

En positiv holdning opplevde jeg i ungdomstida hos vår venn, idrettskonsulent Kåre Viken som i enstavelser røpet ting offentligheten ikke skal vite. Dette har sammenheng med at det ofte var landsmenn som var målet for klandestin virksomhet. Bitre ble mange krigsseilere og kommunister da de kom hjem, over sviket med det hemmelige Northrashipfondet og alle selvoppnevnte helter som hadde feiret fra seg, mens de ventet hyre og etterbetaling for å slette gjeld for livsopphold av kone og barn.

Mang en utegast ble hånt for drikkfeldighet etter fem år i klaustrofobisk avlåste maskinrom eller i Murmanskkonvoi ved Boforskanonen mens slagskipet ”Tirpitz” eller ”Geisenau” var på tokt i isødet. Gjenreisnings-Norge hadde ikke bruk for ”lassiser” som rava rundt, mest fortumlet over å være i live. Hvor skammelig har vi ikke behandlet krigsseilerne, og hvor lite har vi forstått deres langtidstraumer!

Tungtvannssabotøren Joachim Rønneberg tror på opplysning til ungdommen når det gjelder holdninger til frihet og demokrati. Kåre Willoch og Jørgen Kosmo blir hule autoriteter når de i revidert instruks for de hemmelige tjenester vil ha mer hemmelighold. For unødig hemmelighetskremmeri fører ikke bare til sunn skepsis, men også til vammel sekterisme. Lund-rapporten mer enn antyder at XU holdt fram som instrument for Arbeiderpartiets særinteresser.

Med opprettelsen av NATO skapte Håkon Lie og maccarteyismen et kommunistgespent rettet mot landets ”indre fiender”. Sovietagenten Selmer Nilsen i Bakfjord ble alibi for totalitær overvåking av så vel reelle som fiktive nye landsforædere og sabotører. Mens POT fotfulgte stortingsbroilerne og andre potensielle østagenter. Den ene tjenesten (Stay behind) befant seg innenfor den andre, som løken i Henrik Ibsens ”Peer Gynt”.

Spionjegerne

Etterkrigstidas spionjegere ble handplukket innen regjeringsparti og fagforening. Som i sovjetstaten måtte den ideologiske ballasten blankpusses. Hvor forkastelig var det ikke å sverge troskap til forsvarssjefen Jens Christian Hauge, som slik det nå fortoner seg, til og med lurte CIA da han var med på aksjonen med atomvåpen til Israel. En dekkaksjon som lyktes til fulle!

Denne lojalitetsbindinga er uforenlig med idealet om det åpne og demokratiske samfunnet. Dette har filosofen Karl Raimond Popper vist oss i boka ”Det åpne samfunn og dets fiender” (ca. 1944). Vårt krav må derfor ikke bare være befolkningens fulle tillit til styresmaktene, men også at vi har reell parlamentarisk innsyn og kontroll med de hemmelige tjeneste.

Noen ”stat i staten” hvor POT-arkivene fylles av fanteri og halvsannheter for blant annet å hindre folk i yrkeskarrieren, er i strid med grunnleggende verdier og menneskerettighetene, internasjonalt hjemlet. Samme hva Gro Harlem Brundtland tillater seg å hevde for Stockholmspressen, kan det ha vært atskillige nordmenn som har hatt vondt av å befinne seg i obskure arkiver; for en må selv kunne avgjøre om individets rettigheter er blitt krenket etter samråd i hemmelige bøttekott, for eksempel på Youngstorget, der usynlig, byråkratiske maktmennesker ”snakker sammen”, for å benytte Trygve Brattelis formulering, på samme vis som i Frantz Kafkas mareritt ”Prosessen”. Ensomhet og fremmedgjøring er for øvrig de største trusler mot den moderne velferdsstaten. Hans Fallada (”Kleiner Mann, was nun?”) er stadig like aktuell for oss som i 1930.

Tilgivelse?

Med den danske filosof Søren Kierkegaards ”Enten – eller” under hodeputa, bør en spørre hva som er verst, bare å ha vært for eksempel et passivt medlem av Vidkun Quislings tyskvennlige parti ”Nasjonal Samling”, eller som selvgod ”seiersherre” rase rundt i byen og arrestere og spytte på ”tyskertøsene”, de unge tankeløse med tro på kjærligheten. Slett ikke alle Wehrmachtsoldater var ihuga medlemmer i DNAP. Og hvor mange snudde ikke på kappa etter Stalingrad og samarbeidet for å få en slutt på krigen!

For ikke si stjele brødet fra de faderløse og barnehjemsbarna som mistet trygghetens ankerpunkt under krigshandlingene. Vi bør i det minste begynne med ydmykt å søke tilgivelse for den skandaløse behandlingen av våre uskyldigste, alle ”Lebensborn-barn”, offer for Hitlers raselære, og de såkalte ”tyskerungene”. Deres eneste feil var å komme til verden.

For en tilværelse vi bød dem! Tryskyldige spurte vi, lillebror og jeg, mor ved kjøkkenbenken: Hva betydde skjellsordet fru … hadde sagt? Med pekefingeren ble vi formant om aldri å ta slike ord i vår munn. Og førte regjeringsgodkjente fiktive ”ekteskap” med britiske kvinner til velstand for halvsøsknene der borte. Krig skaper armod!

”Um hundrad år er allting gløymt”, mente Arne Garborg. Givetvis er nok de fleste krigsdeltagerne døde nå. Noen samles ennå regelmessig, som på Kafé Gimle, for å få råd og trøst fra sine veterankamerater. Mest imponerende er det at våre torpederte venner fra Atlanterhavskonvoiene ber oss feire i stillhet. Paradebrisking bør nå ikke minst erstattes av forsoningsånd og respekt for vår neste og nabo. Men krigsmuseene må for all del ikke forsømmes eller legges ned! Det forteller mest om deres betydning at landets mosaiske menigheter valgte seg et holocaust-museum som kompensajon for de stjålne verdiene fra den jødiske befolkningen i landet vårt.

Linken til denne siden

Siden dette er et meget aktuelt stoff, og i tilfelle siden skulle forsvinne, har jeg tatt en kopi av siden og linket opp til den.

Men hvor er fondet blitt av? Er det noen som har en mistanke om at "det dro" utenlands på 40- tallet? Den sørlige halvkule?

BmOnline

Bjørgulf Mortensen

Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder...

Lov om opphavsrett
http://www.bmonline.no

E-post: bmonline at bmonline.no