Nikolaittenes lære

Flere lesere har bedt oss skrive litt om denne sekten som er omtalt i Johannes Åpenbaring 2:6.15. Siden Bibelen sier at Jesus hater (vers 15) læren denne bevegelsen står for, kan det være viktig å vite hva det er snakk om. 

I tillegg til det vi kan lese i Bibelen, omtaler også enkelte historiske kilder denne sekten. Guds Ord beskriver ikke på en detaljert måte alt hva disse menneskene trodde og lærte, men sier at Jesus hater det de står for, Åp. 2:15. Derfor kan det være nyttig for oss å finne referanser til bevegelsen i den sekulære kirkehistorien. Noen kilder har ment at proselytten Nikolaus fra Antiokia skal være sektens grunnlegger. Denne påstanden er det vanskelig å sjekke riktigheten av. Han er nevnt i Ap.gj. 6:5, som en av de syv gresktalende menighetstjenerne som de 120 disiplene  utpekte til å være ansvarlige for en rettferdig fordelingen av mat til enkene i den første menigheten. Ap.gj. 1:15 og 6:2.

Ireanus kaller Nikolaittene en typisk Gnostisk sekt. Det innebærer at de mente seg å ha mer klarsyn og teologisk innsikt enn det som vanlige mennesker er i besittelse av. Kunnskapen de påsto at de var i besittelse av, kom ikke fra Skriftene eller objektive kilder, men ble etter hva de selv påsto - gitt dem av Ånden, som en indre åpenbaring. De utnevnte seg selv til åndelige ledere og ønsket å være toneangivende i teologiske spørsmål. Følgende to hovedteser identifiserer det sentrale i deres tro. 

Evangeliet kansellerer Guds lov.
De mente at ”kjødets urenhet ikke påvirket sjelens renhet.” (The deeds of  the flesh do not affect the purity of the soul, and consequently have no bearing on salvation.) De hevdet at  de  troende er fritatt fra å leve i samsvar med  Guds lov og derved være ordets gjørere. De tolket Guds nåde som en tillatelse til å være likeglade med syndige vaner. Deres lære forfektet at syndige tanker, mentalitet, handlinger og liv, (altså aktiv synd), ikke påvirket frelsen. Evangeliet, mente de, tilbød en teknisk, teologisk og ”åndelig” frelse, hvor Gud erklærte mennesker rettferdige, uten å gjøre noe i eller med dem. De hevdet videre at denne ”Guds handling” utenfor mennesket, ikke behøvde å vise seg i liv og vandel. På den måten ble lovens krav satt ut av spill for de som var frelst. De mente også at denne frelsen var kontraktbundet fra Guds side, slik at den ble anerkjent og vurdert gyldig ved at den engang ble etablert. 

Når vi i dag benytter uttrykker ”èn gang frelst alltid frelst,” menes nøyaktig det samme som Nikolaittene forkynte. Nåtidens teologer skriver ofte om en ”forinsic” frelse, som betyr at det frelsende forholdet er ordnet utenfor oss og i Guds åndelige system eller sfære, og ikke behøver å uttrykke seg i den frelstes liv. Som eksempel kan nevnes ideen at en teknisk utført dåp av et spedbarn formidler frelse når de rette kodeordene og ritualene blir fulgt, uten at barnet vet noe om det som skjer. Da gjør Gud noe som ikke påvirker ”den frelste,” i og med at individet blir et ubevisst, upåvirket og passivt produkt i frelsesprosessen. Dette vil være en oppfatning som var i full harmoni med det Nikolaittene sto for og som Jesus sier han hater og Bibelen derfor advarer mot.

Teologisk innsikt tilhører en åndelig elite.
Den andre trostesen som særpreget Nikoalittene, var at vanlige mennesker, eller menighetens ”fotfolk,” var forpliktet til å la sine åndelige og opplyste ledere avgjøre hva som var rett eller gal teologi. De trodde ikke på Bibelens allmenne prestedømme, og at Guds Ånd kunne veilede den enkelte oppriktige kristne til hele sannheten. De hevdet at det ville bli tros-anarki hvis det skulle være slik. Det krevde spesielt kompetente kristne til å tolke Skriften rett, mente de. ”Nikao” kommer fra et ord som betyr ”overvinne” eller ”herske over.” (i betydning å bestemme.) ”Laos” betyr ”leg” eller ”underdanig.” Selve ordet ”Nikolaittene,” har derfor i seg ideologien at åndelige ledere, ved sin posisjon, har spesiell innsikt i hva som er rett eller galt, og at de derfor skal bestemme eller ”herske” over menighetens underdanige og mindre opplyste legfolk. Dette er ikke en forklaring som noen har funnet på i ettertid. Det er faktisk hva ordet i seg selv betyr, og det definerer samtidig, på en rettferdig måte, den holdning som preget personer som tilhørte denne sekten.

Konklusjon.
Jesus berømmer menigheten i Efesos fordi de hater det Nikolaittene står for, Åp. 2:6. Samtidig sier han til menigheten i Pergamon at han selv hater Nikolaittenes lære. Guds prinsipper bryter voldsomt med det denne gnostiske sekten trodde var rett. I Matt. 20:25, Mark. 10:42 og Luk. 22:25 sier Jesus at verdslige ledere hersker og bestemmer over mennesker. Han fordømmer denne mentaliteten. ”Slik skal det ikke være hos dere,” sier han til sin menighet. Peter lærer at ledere skal være tjenere og et forbilde, de skal ikke bestemme eller herske over andre mennesker, 1. Pet. 5:3.

Det kan også være interessant å merke seg at i middelalderen ble betegnelsen ”nikolaitter” benyttet av Den katolske kirke på prester som ikke levde i sølibat. Ideen var vel at siden kirken hadde laget en lov om sølibat, og disse prestene ikke adlød denne menneskelagde tradisjonen, ble de lovbrytere. Bibelen nevner selvfølgelig ikke et slikt påbud, ideen er en overlevering fra den gamle og hedenske Baal-religionen. Men vi kan likevel i denne observasjonen finne det bekreftet at selve navnet var knyttet til ”det å bryte lover.” 

Konklusjonen vi sitter med, etter å ha vurdert overnevnte informasjon, er ganske klar. Jesus påstår selv at han hater teologien som sier at Bibelens frelse ordnes av Gud på en ”forinsic” og åndelig måte, uten at den uttrykkes, demonstreres og bevises i liv og vandel, og ved at det aktivt tas avstand fra syndige handlinger og gjerninger. 

Evangeliet er ikke i opposisjon til Guds lov, men gjør en frelse synlig som tilgir bekjent og angret synd, og forandrer mennesker, slik at de på det indre plan bringes i harmoni med denne loven. Likeledes hater han ideen og praksisen at kristne ledere tror de kan bestemme hva som er teologisk rett eller galt, og at de ved denne selvutnevnte åndelige autoriteten, hersker over ”legfolket” og tilbyr reprimander når Guds Ord og Ånd leder andre til å tro og arbeide i Herrens vingård i samsvar med sin overbevisning. 

Det er beklagelig å måtte innse at både Den katolske kirkes kirkepolitiske hierarkiske system, og svært mange protestantiske kirkesamfunn og trosretninger, til fulle og med nøyaktighet har adoptert og normalisert det Jesus advarer mot. Med velvære bekjenner og identifiserer de seg med nøyaktig de holdningene og den fremgangsmåten Jesus selv sier at han hater.

Og da står oppriktige kristne atter en gang ved et valgpunkt. Skal vi lyde Gud eller menneskelige tradisjoner, som til de grader bryter med et ”så sier Herren?” Vi etterlyser langt mer mot og åndelige modenhet fra vanlige menighetsmedlemmer som tilhører systemer Jesus advarer imot og hater. 

Samtidig etterlyser vi den samme modenheten iblandet en god del ydmykhet, fra kristne ledere, som uten å blunke finner Nikolaittenes lære hensiktsmessig og fordel-aktig. Ingen kan regne med å få bli med Jesus hjem hvis de elsker å holde på med noe Jesus hater.