Da de såkaltes EØS-forhandlingene tok til, var det
full frihandel med fisk og fiskeprodukter i EFTA. I henhold til det
dagjeldende GATT-regimet skulle det da fortsatt være frihandel mellom
Norge/Island og de EFTA-landene som valgte
å gå inn i EU.
Basert på det frihandelsregimet som da gjaldt var
det planlagt full frihandel med fisk og fiskeprodukter i hele EU/EFTA-området
fra 1998.
Sannsynligvis ville det vært full frihandel med fisk mellom Norge og
EU nå dersom det ikke hadde vært for følgende hendelse:
De såkalte EØS-forhandlingene gjaldt ikke primærnæringene og handel
med varer med opprinnelse i disse. På et ministermøte i Brüssel
i Juni 1991 ba Thorvald Stoltenberg om at salen måtte ryddes
for andre enn ministrene.
Så kom han med det vanvittige utspillet om at EU-kommisjonen skulle
få fiskekvoter i norsk økonomisk sone, om de bare ville være så snill
å ta fiskerifeltet med i forhandlingene?
Den islandske ministeren trodde ikke sine egne ører, og det gjorde vel
neppe ministrene fra fiskeriflåtelandene i EU heller, men denne landsforræderske
gavepakken ble naturligvis utnyttet til fulle. Resultatet kjenner vi.
Island fikk full frihandel med fisk uten å innføre
noe som helst av EU-regelverket i fiskesektoren mens Norge påtok seg
å innføre EU-regelverket i fiskerier og oppdrettsnæring uten å få noe
som helst igjen på frihandelsfeltet.
Det var bare et spill for galleriet at
det ble forhandlet om en ”EØS-avtale-”. I virkeligheten organiserte
Norge, Sverige, Finland og Østerrike ”forhandlingene” som en praktisk
gjennomføring av en allerede foretatt innmelding i EU.
EUs direktiver ble sendt til norske fagmyndigheter og tjenestemenn
i fagdepartementene.
Underliggende etater ble sendt
til Brüssel for å få beskjed om hvilke endringer
som måtte gjøres i det nasjonale regelverket.
Dersom regelendringene kunne gjøres innenfor den
allerede eksisterende fullmaktslovgivningen, ble de foretatt straks,
uten hensyn til konsekvensene.
Som et eksempel på dette kan nevnes endringene i regnskapsreglene for
banker. Etter de norske regnskapsreglene skulle bankene foreta avsetninger til
å dekke tap på krav i eget ”fond”. Når et reelt tap så var endelig konstatert
ved at et konkursbo var gjort opp, eller et
pant realisert, ble det virkelige tapet ført til fradrag på denne fondskontoen.
Fra det ene året til det andre ble de norske regnskapsreglene endret
til EU-reglene, som foreskriver at dersom et lån har vært misligholdt
i 6 mnd eller mer, skal 30 prosent av lånets pålydende bokføres som
tap.
Min østerrikske kollega fortalte meg at derom
en slik regelendring hadde blitt foretatt i Østerrike, ville det blitt
forlangt parallellføring etter de gamle regnskapsreglene i minst ti
år for å kunne konstatere virkelige tap.
Men i Norge kunne storinvestorene, som naturligvis hadde full kjennskap
til virkningene av de nye reglene, å presse bankaksjekursene i været,
og narre småsparerne til å kjøpe dem, ”fordi det var så trygt”.
Bankene hadde store reserver på avsetningskontiene
og det første regnskapsåret med de nye reglene fikk ikke stort annen
virkning enn at kursen på bankaksjer sank og en rekke småbanker ble
tvunget til å fusjonere med storbankene.
Bankfunksjonærene fikk ordre om å ikke gi bankbetalingsutsettelser,
og bankene tvangssolgte panteobjekter i stor stil. Ingen fortalte bankansatte
eller lånetakere om systemet med å ta opp lån til avdrag eller refinansiere
lånene før 6-månedersfirstens utløp.
Fisket slo feil, og 30% av lån i hundremillioner
klassen ble ført opp som tap på grunn av manglende avdrag på et par
hundre tusen kroner. Samtidig slo de realiserte tapene ved at panteobjekter
ble solgt på billigsalg, inn med full tyngde.
Resultatet av dette var at storbankene kollapset. Men det var bare
småsparerne som tapte. Deres aksjer ble ”nullet ut”, mens storinvestorene
ved statens hjelp, overtok verdiene.
Noen småaksjonærer i Kreditkassen prøvde saken i rettsvesenet, men hadde
naturligvis ikke en sjanse.
På andre felter var det nødvendig med ny
lovgivning. Stille og rolig ble lovene endret og nye EU-institusjoner
ble bygd opp. Bare på de feltene der EU-reglene var klart grunnlovsstridige,
ble utkastene til ny lovgivning lagt til side i påvente av en ”EØS-avtale”.
Så snart forhandlingsutkastet var klart, ble disse lovutkastene sendt
Stortinget i